Skrevet av: Siri Øvstebø, advokat, Gro Hillestad Thune, tidl. advokat og tidl. medlem av
Den europeiske menneskerettskommisjonen (nå EMD) og Venil Katharina Thiis, tidligere advokat

Forslag til ny barnelov – ikke i tråd med barns rettigheter

Forslag til ny barnelov bryter menneskerettene – innspill til stortingsrepresentanter som skal behandle forslag til ny barnelov 11. juni 2025

TIL STORTINGETS BEHANDLING AV FORSLAG TIL NY BARNELOV Prop. 117 L (2024–2025) – HASTER

Stortinget står nå i fare for å vedta en lovbestemmelse som åpner for at tidligere fosterforeldre kan saksøke barnets egne foreldre for samvær – etter at staten selv har besluttet å tilbakeføre barnet, der hensynet til tilknytning til fosterforeldre allerede er nøye vurdert og tatt hensyn til. Dette bygger på en grov feiltolkning av menneskerettighetene og utgjør et alvorlig brudd på rettssikkerheten. Forslaget til ny § 8-9 i barneloven undergraver både foreldreretten og barnets rett til stabilitet. Dette må stanses før rettsstaten på nytt kompromitterer seg om barns rett til egen familie.

1.INNLEDNING OG HOVEDPROBLEMSTILLING

1.1 Akutt behov for korrigering

Stortinget skal vedta ny barnelov om få dager. I proposisjon 117 L (2024-2025) lov om barn og foreldre (barnelova) er det en grunnleggende og grov feilslutning om Den europeiske menneskerettskonvensjonens art. 8 slik den er tolket av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

1.2 Demokratisk ansvar

Du som stortingspolitiker har et særlig ansvar for å sikre at regulering av barns menneskerettigheter, samt voksnes rettigheter og plikter, bygger på en demokratisk prosess der grove feilslutninger om det rettslige handlingsrommet ikke får gjennomslag.

1.3 Risiko for interessestyrt lovgivning

Ellers risikerer man at interessebestemte oppfatninger innen ulike grupper får gjennomslag i bruk av rettslige standarder der private parter kan gå rettens vei med krav om tvang overfor foreldre og barn på samme måte som i saker mellom to foreldre.

2.ANALYSE AV FORSLAGET TIL § 8-9 FØRSTE LEDD ANDRE PUNKTUM

2.1 Ordlyden i forslaget

Forslaget lyder: «I andre særlege høve kan søsken eller andre som er nært knytt til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha samvær med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.»

2.2 Rettslige konsekvenser

«Andre» kan altså saksøke foreldrene til et barn for å få fastsatt samvær ved dom. Dette reiser særlige menneskerettslige problemstillinger når relasjonen er etablert gjennom myndighetsinngrep, i motsetning til slektskap eller privat etablert kontakt.

2.3 Særskilt problematisk ved barnevernsaker

Forslaget kan ikke vedtas i saker der situasjonen som har medført at andre har blitt «nært knytt til barnet» skyldes tvang fra staten overfor barn og foreldre med grunnlag i barnevernloven. Myndighetene skal beskytte barn, og kan derfor gripe inn i foreldrenes rettigheter, men når et barn er tilbakeført etter opphevelse av tvang, svikter begrunnelsen for å gi et familieliv for fosterforelder rett til å saksøke foreldrene.

2.4 Myndighetenes rolle ved tilbakeføring

Myndighetene har allerede avgjort at det ikke lenger er grunnlag for å utøve tvang, og myndighetene har gitt fosterforelderen rett til å uttale seg før beslutning om tilbakeføring ble gjort, og vektet hensynet til dennes rett til familieliv med barnets og foreldrenes rettigheter.

3.KRITIKK AV FORARBEIDENES TOLKNING AV EMD-PRAKSIS

3. 1 Hovedfeilen i proposisjonen

Forslaget åpner for søksmål om samvær mellom tidligere fosterfamilie og barnet basert på en forståelse om at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tolket Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 til at det foreligger en slik rett for tidligere fosterhjem. Dette er departementets tolkning som presenteres for Stortinget.

3.2 Direkte feil gjengivelse i proposisjonens punkt 8.9.1

Det er feil gjengivelse av EMDs tolkning i de sakene som nevnes i departementets proposisjon punkt 8.9.1 med overskriften: «Menneskerettslige rammer». Departementet hevder at EMD har funnet at rett til familieliv mellom tidligere fostermor og fosterbarn «ble ansett krenket når fostermoren og søsknene ikke fikk samvær med A etter tilbakeføringen til hans biologiske foreldre». Dette er direkte feil og en grov feilgjengivelse av VD. og andre mot Russland (nr. 72931/10).

EMD fant faktisk følgende:
1.Tilbakeføringen til foreldrene var lovlig: «When ordering the child’s transfer to his biological parents and the termination of the first applicant’s guardianship over him, the domestic authorities had acted within their margin of appreciation and in compliance with their obligation under Article 8 to aim for the reunification of the child with his parents»

2.Krenkningen gjaldt prosess, ikke rett til samvær: EMD fant krenkelse fordi prosessen ikke haddevært rettferdig og tilstrekkelig balansert, IKKE fordi fostermoren hadde en rett til samvær ettertilbakeføring. Den opprinnelige plasseringen var basert på foreldrenes samtykke.

3.Gjenforening er hovedmålet: EMD bekreftet at «the reunification of children and their parents isthe primary goal of child protection measures».

3.3 Mangel på presise rettskildehenvisninger

Det er påfallende at departementet i proposisjonen ikke viser til hvilket premiss i dommen som knesetter denne «retten» til «samvær». Det er ikke mulig å tolke VD. og andre mot Russland (nr. 72931/10) slik. Deter en grov misforståelse, og innebærer at lovforslaget bygger på helt feil forståelse av grunnleggende menneskerettigheter og dommer fra EMD.

3.4 Hva EMD faktisk sa i VD. mot Russland (nr. 72931/10)

Det EMD slår fast i dommen, er at de nasjonale myndighetene ikke hadde foretatt en rettferdig avveining av rettigheter til alle involverte personer. I norsk rett er situasjonen at ved tilbakeføring ved opphevelse av omsorgsovertakelse, får fosterforeldrene rett til å uttale seg, og deres syn blir vektet og det gis en begrunnelse for avgjørelsen av nemnd eller domstol der hensynet til fosterforeldres rett til familieliv er ivaretatt.

Viktig er også at EMD i VD mot Russland understreket at fosterforeldre ikke kunne ha «realistiske forventninger» om at barnet skulle forbli i deres omsorg permanent, nettopp fordi fosterhjemsplasseringen var midlertidig. Dette underbygger at fosterhjemsordningen er en midlertidig løsning som ikke skal skape grunnlag for permanente rettigheter mot foreldrene.

3.5 Parallell til NAV-skandalen og demokratiske konsekvenser

Dette er parallelt til NAV-skandalen og feiltolkning av EØS-avtalens bestemmelser. Det er umulig å vedta et lovforslag som strider mot EMK slik EMD har tolket konvensjonen, og det å gjengi konklusjoner som ikke har rot i avgjørelsen blir en legitimering for å innføre en bestemmelse som krenker barnets rett og foreldrenes rettigheter, og som undergraver avgjørelser fra nemnd og domstoler etter barnevernloven.

3.6 Alvorlige demokratiske og rettsstatsmessige implikasjoner

Denne saken dreier seg ikke bare om barn, foreldre og andre som har relasjon til barnet. Det er en alvorlig mangel i departementets forståelse av hva EMD faktisk har sagt, og det illustrerer grunnleggende problemer med våre demokratiske lovgivningsprosesser.

Det reiser spørsmål om hvordan departementet har tilegnet seg sin forståelse av EMD-praksis. Har man ukritisk overtatt tolkninger fra konferanser, faglige fora, eller andre impulser uten tilstrekkelig selvstendig rettskildevurdering? Uansett årsak illustrerer dette behovet for bedre kvalitetssikring av rettslige analyser som skal danne grunnlag for lovgivning.

Man kan ikke vedta lover basert på feilaktige rettskildetolkninger. Stortingspolitikere må kunne stole på at departementets juridiske analyser er korrekte når de skal ta stilling til forslag som griper inn i menneskers grunnleggende rettigheter. Når denne tilliten svikter på så fundamentalt nivå, får det store implikasjoner for inngrep i menneskers liv i strid med konstitusjonelle rettigheter.

Hva sier det om vårt nivå på demokratiske prosesser når Stortinget ikke kan stole på departementets juridiske analyser på noe så viktig som barns og foreldres menneskerettigheter? Dette handler om selve fundamentet for rettsstaten – at lover må bygge på korrekt rettskildeforståelse, ikke på ønsketenkning eller potensiell interessestyrt tolkning av internasjonale forpliktelser.

4.RETTSLIG GRUNNLAG MOT FORSLAGET

4.1 Mangel på støtte i EMD-praksis

Det finnes ingen EMD-praksis som gir tredjeparter (inkludert fosterforeldre) rett til å utfordre foreldre som gir god omsorg og der offentlige myndigheter ikke har funnet mangler, slik situasjonen er ved tilbakeføring etter opphevelse av omsorgsovertakelsen. Dette ville også være i strid med den grunnleggende forståelsen av foreldremyndighet og familieautonomi under EMK artikkel 8.

4.2 Familieliv gir ikke søksmålsadgang

Rett til familieliv gir ikke rett til samvær eller søksmålsadgang for andre mot barnets foreldre i henhold til EMK. En slik rett som foreslås i § 8-9 første ledd andre punktum medfører en utilsiktet og uønsket «omkamp» av allerede avgjorte spørsmål og utsetter barn for skadelige rettsprosesser som kan gå i årevis. Dette er ikke hypotetisk. Det har skjedd at slikt søksmål er fremmet.

4.3 Begrensning av Høyesteretts avgjørelse HR-2022-847-A

At Høyesterett i HR-2022-847-A har utvidet persongruppen som kan kreve samværsrett, er begrenset til situasjon der relasjonen var basert på privat grunnlag, ikke offentlig inngrep, og der faktisk bostedsforelderen var enig i at det skulle være samvær. Avgjørelsen kan ikke danne grunnlag for lovforslaget i § 8-9 første ledd annet punktum.

5.PROBLEMATISKE PREMISSLEVERANDØRER OG FALSKE NARRATIV

5.1 Paradokset rundt «barnets beste»

Det oppstår et paradoks når noen hevder at fosterforeldre best vet hva barnet trenger, samtidig som det offentlige – nemnd eller domstol – har konkludert med at det er til barnets beste å flytte tilbake til foreldrene. Forslaget åpner for at private parter kan utfordre myndighetenes vurdering av barnets beste gjennom søksmål, selv når alle relevante hensyn allerede er vurdert i beslutningen om å oppheve omsorgsovertakelsen.

5.2 Falsk narrativ om «tvangsflytting»

Media har skapt et narrativ om at barn blir «tvangsflyttet» til foreldrene, men dette er direkte feil. Tvangen blir opphevet ved tilbakeføring gjennom avgjørelser fra nemnd og domstol. Barnet er ikke lenger fosterbarn og skal behandles som ethvert barn som bor hos sine foreldre. Dette narrativet om at barnet har blitt flyttet hjem til foreldrene med tvang snur det hele på hodet. Stortinget må være oppmerksom på at slike fremstillinger kan påvirke forståelsen av de rettslige spørsmålene som ligger til grunn for lovforslaget.

5.3 Fosterhjemsforeningens problematiske innspill

Det er spilt inn til familie- og kulturkomiteen i Stortinget av Norsk fosterhjemsforening, og tatt inn i komiteens flertallsuttalelse i Innstilling til Stortinget (Meld.St.29 /2023-2024), at en konkret sak har vist at barn har svak rettsikkerhet fordi barnets mening i den konkrete saken ikke ble tillagt vekt. Det er en alvorlig anklage uten substans. Selvsagt tilla både nemnd og domstol barnets mening stor vekt.

5.4 Fosterhjemsforeningens syn på tvangsaspektet

Det er rapportert i media at fosterforeldre opplever at de må tvinge barn til samvær med foreldrene mot barnets ønske, og det brukes begrep som tvangstilbakeføring og tvangssamvær med henvisning til Fosterhjemsundersøkelsen 2024 (jf. anonymt innlegg i Aftenposten 03.10.2024). Men, det er fosterhjemsplasseringen som er tvang, og samvær en rett for barnet.

5.5 Fosterhjemsforeningens misforståtte standpunkt

Fosterhjemsforeningen mener at «når fosterforeldrene står svakt, står også barnet svakt» (Høringsinnspill fra Norsk Fosterhjemsforening til Stortingsmelding 29 (2023-20224). Det er selvsagt ikke slik at fosterforeldre er bedre til å ivareta barnets interesser enn foreldrene, nemnd, domstol og barnevernstjenesten.

5.6 Rettslige standarder og «barnets beste»

Hensynet til «barnets beste» er en rettslig standard som må fylles med konkret innhold. Fremstående jurister som Trude Haugli og Hans Petter Graver har advart mot at reelle beveggrunner ikke kommer frem ved bruk av rettslige standarder. Haugli viser særlig til Gravers observasjon av rettslige standarder, og relaterer det til prinsippet om barnets beste – at det kan være ulike beveggrunner, og at det blir så utvannet og abstrakt at det gir dårlig grunnlag for å begrunne et standpunkt.

Alle vil hevde at de ønsker barnets beste, men når det er uenighet om hva det innebærer, kan egne interesser bli kamuflert som barnets interesser. Dette kan føre til at barnets reelle interesser kommer i bakgrunnen. Dette viser koblingen til barnekonvensjonen artikkel 5, som nettopp gir foreldre – ikke andre -den primære rollen til å gi veiledning og ledelse til barnet i utøvelsen av barnets rettigheter. Det er derfor viktig å se hvilket rettslig handlingsrom det er uten å komme i konflikt med internasjonale rettsligeprinsipper om inngrep i barn og foreldres rettigheter.

6.FORVIRRING AV TVANGSASPEKTET

6.1 Tilbakeføring er opphevelse av tvang

Tilbakeføring fra fosterhjem er opphevelse av tvang, og er ikke et startpunkt for nye konflikter. Ved å tillate søksmål basert på «familieliv» som kun eksisterte på grunn av tvang, fornekter man i praksis at tvangen var midlertidig (som loven krever), at tilbakeføringsbeslutningen var korrekt, og at barnets beste er tilbakeføring slik at foreldre og barn er en vanlig familie igjen.

6.2 Staten kan ikke motarbeide egne beslutninger

Staten kan ikke tillate at relasjoner skapt som følge av myndighetsinngrep brukes til å motarbeide statens egne beslutninger om å oppheve tvangen.

7.BRUDD PÅ BARNEKONVENSJONEN OG GRUNNLOVEN

7.1 Barnekonvensjonen artikkel 5

Barnekonvensjonen art. 5 pålegger staten å respektere foreldrenes rettigheter og plikter til å gi veiledning og ledelse til barnet, og til å avstå fra ulovlige inngrep i foreldrenes ansvar, rettigheter og forpliktelser i henhold til konvensjonen.

Rett til samvær for andre der tilknytning til barnet er etablert ved tvang fra staten, som en midlertidig løsning for å beskytte et barn, vil gripe inn i denne foreldrefunksjonen som staten ikke har anledning til når det ikke er noen mangler ved omsorgen barnet får hos sine foreldre.

7.2 Barnets rett som eget rettssubjekt

Barnet har en rett, som et eget rettssubjekt, å motta veiledning og støtte fra foreldrene sine for å sikre realisering av barnets rettigheter.

7.3 Barnekonvensjonen artikkel 16

Art. 16 beskytter barn mot vilkårlige inngrep i privatlivet, familielivet, m.m.

7.4 Barnekonvensjonen artikkel 9

Art. 9 er en særskilt bestemmelse om retten til ikke å bli skilt fra sine foreldre.

7.5 Grunnloven §§ 102 og 104

Stortinget kan ikke vedta en lov som strider mot barn og foreldres menneskerettigheter. Menneskerettighetsloven fastslår at barnekonvensjonen går foran lovgivningen ved motstrid, (slik også EMK gjør), og regjeringen kan ikke foreslå en lovbestemmelse i strid med disse forpliktelsene.

7.6 Motarbeiding av gjenforeningsplikt

Det spenner beina under plikten myndigheten har til gjenforening i en sak der nemnd eller domstol har fastslått at omsorgsovertakelsen skal opphøre hvis prosessen etter gjenforening skal bli forstyrret av søksmål fra de tidligere fosterforeldrene. Foreldre og barn skal likestilles med helt vanlige familier. Det er ikke grunnlag for tvang lenger, og da kan ikke dom om samvær – som er tvang – fastsettes.

8.KONSEKVENSER FOR BARN OG FAMILIER

8.1 Forstyrrelse av gjenforeningsprosessen

Det vil forstyrre prosessen foreldre og barn har til å skape bånd om de skal ha et søksmål gående, med sakkyndig utredninger og risiko for å betale både egne og motpartens saksomkostninger. Det er krevende nok for et barn å flytte hjem til sine foreldre, og barnet vil trenge støtte fra lojale omsorgspersoner, herunder tidligere fosterhjem, i en slik prosess – ikke søksmål rettet mot foreldrene.

8.2 Alternativ til søksmål

En omsorgsfull fosterforelder vil støtte barnet i en vanskelig prosess, i stedet for å gå til søksmål mot foreldrene. Mange fosterforeldre får til samvær med foreldrene gjennom hele oppveksten til barnet og jobber konstruktivt sammen om gjenforeningsprosessen – men disse eksemplene får sjelden medieoppmerksomhet.

De fosterforeldrene som allerede har god dialog med foreldrene trenger ikke søksmålsadgang, da de kan avtale kontakt frivillig. Det er bare de som ikke klarer å samarbeide eller respektere foreldrenes avgjørelser som vil bruke rettsystemet.

Spørsmålet blir derfor om vi skal lage lover for å hjelpe en minoritet som vil bruke domstolen til å motarbeide systemets egne beslutninger om tilbakeføring.
Det er full frihet for foreldre og tidligere fosterforeldre å avtale slik kontakt, til barnets beste, men det måvære på foreldrenes premisser, da det er de som har ansvar for å ivareta barnets beste.

8.3 Lojalitetsskvis for barnet

Barnet må beskyttes for å settes i en slik lojalitetsskvis som søksmålsadgang gir, og barnet må få slippe å måtte uttale seg om sin mening etter knapt å ha sett sine foreldre i en årrekke, når nemnd eller domstol har besluttet at det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse lenger, og der hensynet til kontakt med fosterforeldre er vurdert i vedtaket eller dommen som opphever omsorgsovertakelsen.

Det er fundamentalt forskjellig og inhumant å spørre barn om å uttale seg mellom tidligere fosterhjemsom ikke lenger har noen juridisk status og foreldrene som staten nettopp har bekreftet skal haomsorgen, sammenlignet med legitime situasjoner der barn uttaler seg mellom to foreldre (som beggehar foreldreansvar) eller mellom barnevernet og foreldre (der barnevernet har lovhjemmel tilbeskyttelsestiltak).

9.RETTSIKKERHET OG FORUTSIGBARHET
9.1 Juridisk usikkerhet
Lovforslaget medfører:


• Juridisk usikkerhet for familier der barnet er tilbakeført – de kan også la være å kreve tilbakeføring av redsel for kostbare rettsprosesser fra tidligere fosterforeldre
• Prosessuell utmattelse for barn gjennom stadige rettsprosesser – det er ikke bare økonomisk krevende, men innebærer sakkyndige utredninger, rettsmøter og mye forstyrrelser i hverdagen. Barnet får ikke den ro det trenger.
  
• Undergravning av endelige vedtak i barnevernssaker og motarbeider statens plikt til å jobbe forgjenforening som en plikt som har forrang i forhold til andres eventuelle rett til familieliv med barnet

9.2 Barnets reelle valgmuligheter

Forestillingen om at barn som bor i fosterhjem står i en reell valgsituasjon når de skal uttale seg er feil. Barnets reelle mulighet til å gjøre seg opp en mening i sak mellom to foreldre så vel som i en sak mellom tidligere fosterforeldre og foreldrene, er selvsagt preget av at det har vært lite kontakt med forelderen/foreldrene. Når nemnd og domstol da mener at vilkårene for tvang ved omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, så kan ikke barnet bli utsatt for søksmål mot foreldrene.

9.3 Departementets egen vurdering av barnets kapasitet

I en veileder fra departementet tilbake til 2004, Q-2004-15, står det om barnets mulighet til å danne segen mening:
«Fordi barn i begrenset grad har kunnskaper og kognitiv kapasitet til å forstå, reflektere og generalisere, erderes mening mer påvirkbar og situasjonsavhengig enn hos voksne.»
Dette er særlig relevant for barn som har levd lenge i fosterhjem og ikke hatt særlig kontakt med foreldrene, da de har et mangelfullt grunnlag for å danne seg en mening om hvor de ønsker å bo og hvem de ønsker kontakt med.

Problemet forsterkes av at EMD har kritisert Norge for at det har vært for lite samvær, og fordi det også er tilfeller der lovlige vedtak og dommer om samvær ikke er fulgt av barnevernet. Å tvinge slike barn til å ta stilling i et søksmål mellom tidligere fosterforeldre og foreldre blir derfor særlig problematisk når de i realiteten ikke har fått mulighet til å bygge eller vedlikeholde forholdet til foreldrene sine.

10.FORVENTNINGER TIL TIDLIGERE FOSTERFORELDRE

10.1 Rimelige forventninger

Det må være å forvente av tidligere fosterforeldre at de klarer å innrette seg etter vedtak om opphevelse av omsorgsovertakelsen og støtte barnet i sin nye tilværelse og bygge opp under foreldrenes rolle, og inngå avtaler med barnets foreldre.

10.2 Konsekvenser av lovforslaget

Det er rett og slett uakseptabelt å utsette barnet for en slik skvis når alle relevante hensyn, inkludert hensynet til kontakt med fosterforeldre, allerede er vurdert i vedtaket eller dommen som opphever omsorgsovertakelsen.

11.KONKLUSJON

Det er derfor ikke mulig for Stortinget å innføre en lovbestemmelse som foreslått i § 8-9 første ledd annet punktum når den krenker barnets og foreldrenes rettigheter i situasjoner der barnet er tilbakeført etter at omsorgsovertakelsen er opphevet. Dette krever at Stortinget avviser regjeringens forslag og ber om en ny proposisjon basert på korrekt rettskildeforståelse.


6. juni 2025

Siri Øvstebø, advokat

Gro Hillestad Thune, tidl. advokat tidl. medlem av
Den europeiske menneskerettskommisjonen (nå EMD)

Venil Katharina Thiis, tidligere advokat